Hans Nielsen Hauges Minde

Bilder/Photo 

Hans Nielsen Hauge.

Hans Nielsen Hauge ble født 3 april på Rolvsøy i Østfold. Han var den femte av en søskenflokk på 10. Foreldrene og livet på Hauge var preget av nøysomhet og en levende kristentro. Riktignok var de nokså pietistiske med strenge krav til oppførsel. Barna vokste opp i et arbeidsfelleskap under streng tukt og varm omsorg.


Det var et hardt slit for å få endene til å møtes. I de første ungdomsårene førte Hauge en til dels aktiv, verdslig levestil.

Men da Hans var 25 år gammel, fikk han en sterk personlig gudsopplevelse. Og dette ga støtet til den største religiøse vekkelsen vi har hatt i Norge.

På denne tida hadde statskirka og prestene religionsmonopol i Norge. Vekkelseskristendom ble sett på som en trussel. Ikke bare for kirka, men også for det verdslige maktapparatet. Vekkelsesvesenet var en form for folkebevegelse som staten ikke uten videre hadde kontroll over.

Det fantes derfor ei lang rekke restriksjoner for fri livsutfoldelse for allmuen. Innskrenka trykkefrihet, forbud mot utenomkirkelige religiøse samlinger, og begrensninger for folks reiser og ferdsel.

Hauge og tilhengerne fikk tidlig erfare disse maktmidlene. Etter å ha utgitt sitt første skrift (med sterke anklager mot presteskapet), begynte Hauge sin karriere som omreisende forkynner og vekker. Mange steder hadde han bred folkelig appell, samtidig som han stadig kom i konflikt med autoritetene. Hauge ufordra også lov- og regelverket, og i Fredrikstad fikk han sitt første fengselsopphold i 1797.

Selv om en del katolske dogmer var lagt til side, lengtet mange uomvendte prestemenn etter «moderkirkens» makt og status. Med spisse albuer, tilranet de seg etter hvert en posisjon fremmed for Guds Ord.


Folket var vant til å betrakte embetsprestene som lokale småguder, med guddommelig autoritet. Bibelen var nok tilgjengelig for de få som kunne lese, men for å fremme og ved likeholde et åndelig klasseskille mellom leg og lærd og ikke minst for å sikre presteskapets makt, ble det den 13. januar 1741, vedtatt en lov (kalt forordning) i Norge, som forbød at vanlige borgere kunne samles i et privat hjem for å studere og utlegge Guds Ord. De som brøt forordningen og tillot seg å holde «oppbyggelse», risikerte streng straff med fengsel eller tukthus. Luherske «småpaver» florerte, og de arbeidet målrettet med å styre og kontrollere menneskers tro og tanker.

Til tider satte han fingeren på prester og lensmenn og forkynte med kraftig stemme, at han handlet etter Bibelens bud og viste mennesker Guds løfter og kraft til å avlegge sine laster og leve rene liv. «Kaller dere det forvillelse, fanatisme og svermeri , » utfordret han dem. «Forkynnelse er prestenes arbeid og plikt,» svarte de. «Ja, da ville det glede oss alle om de snart begynte å gjøre det de er kalt til,» svarte han. «Kanskje de mange av dem som selv er drankere og voldelige borgere burde omvende seg først,» fortsatte han. Hvorfor forkynner de en lære fremmed for Guds Ord? Hvorfor viser de i liv og vandel at Jesus er dem fremmed? Hvorfor blir jeg slått, hånet, fengslet og løyet på av de som bekjenner seg til å følge Jesus?» De ble han alltid svar skyldig og hatet ham for det.

Ofte mintes han at Frelseren fikk samme behandling når han sto på sannhets grunn. De drepte han til slutt. I sin forkynnelse minnet han sine tilhørere om at allmenn popularitet og verdens anerkjennelse, umulig kan forenes med et rent liv. Det er en utenkelig kombinasjon i en verden hvor djevelen er Herre. Derfor er fred med alle og renhet, alltid og til en hver tid uforenlige.

Under en ordduell med presteskapet, som igjen ble etterfulgt av arrestasjon, talte Hans Nielsen Hauge direkte og bestemt, men uten spydighet eller ironi. «Å angre sine synder og gjøre bot, det faller nok ikke presten inn. Det kan jeg lite gjøre med. Jeg er blitt vant til venner og fiender, ære og vanære, godt og dårlig rykte for Jesu skyld. Med Frelseren i hjertet er fengsel lett å bære og oppreisning lett å unnvære.» Presteskapet for hardt fram mot haugianerne. De skrev løgner og fremla usanne anklager. De svertet dem med ondsinnede rykter, sladder og baktalelse.


Hans Nielsen Hauge forkynte over hele øst og Sørlandet. I Bergen og Trondheim var han også. En kveld på gården Hoen i Eiker var stua full. Noen var kommet lang vei for å høre Guds Ord.

Atter en gang troppet en illsint og ukontrollert prest opp med futen ved sin side. Kraftige bønder tok tak i embetsmennene og tvang dem til å sitte på første benkerad og høre på forkynnelsen. «Ingen skal arrestere denne Guds mann før oppbyggelsen er ferdig,» sa de. Hans forkynte fra Åpenbaringsboken. Da møtet var ferdig, hånet presten framleggelsen. Alle vet at Åpenbaringen er en lukket bok og forbudt å lese, påsto han. «Da er det merkelig at den kalles en åpenbaring, hvis den er lukket,» Svarte Hans Nielsen Hauge, med et lunt smil.

Biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, var en av de få prestene som gjennomskuet hykleriet, og så at Hans Nielsen Hauges lære var Bibelsk, og at fruktene av hans forkynnelse var gode. Han talte strengt til sine prestekolleger og landets lens menn. «Kjemp ikke mot Gud,» advarte han. «La denne Guds mann være.» En annen embetsmann som viste klokskap og integritet, var lensmannen i Melhus. Han så at politiet fikk lite å gjøre etter en haugianervekkelse.

Bøndene i området var kjente for det ville liv de førte, men etter at Hans hadde forkynt i bygda, ble mange drankere edruelige og kjeltringer ærlige menn. Da han av presten ble bedt om å arrestere lekpredikanten, svarte han: «Jeg arresterer ikke uskyldige.» Presten truet med anmeldelse og rapport til myndighetene. «Da sier jeg opp min stilling fra denne dag,» svarte han og jagde presten på dør.

Ved en rettssak, da Hans Nielsen Hauge avviste tilbudet om en forsvarer med ordene «Gud er min forsvarer,» hugg presten til, «Det kan jo enhver si.» «Nei,» svarte Hans med klar stemme, mens han stirret den arrogante presten i øynene, «det kan ikke enhver si.» Etter en pause mildnet blikket, og han fortsatte med sørgmodig stemme, «men Gud gi at det var så.»

«Tror du kanskje at du er den eneste som kan forkynne Guds Ord på rett måte?» tordnet en av prestene ved en arrestasjon. «Nei,» svarte Hans Nielsen Hauge, «det kan alle som har omvendt seg og tror Skriften. Men mange av dere prester forkynner død lære. Derfor står Guds hus tomt og danselokalene er overfulle.»

«Prestene virker i sitt lovlige kall,» sa aktor i en høring. «Det gjorde fariseerne også,» svarte Hans. Men det var enkle fiskere Guds Sønn kalte til å forkynne. Det er overgivelse og lydighet, ikke embete som kvalifiserer,» svarte han.

Fengselsårene 1804 -1814 .

Det ble mye ensomhet, sykdom og smerte for Hans Nielsen Hauge. Til sammen satt han i fengsel i ti år i protestantiske Norge, for å åpne Guds ord i private hjem og forkynne evangeliet.

Justisråd Bull kjempet for hans frifinnelse. Hele landet var opprørt over «justismordet» mot denne gode mannen. Til slutt, etter ti år frarøvet frihet og mye mishandling, ble han i en stor rettssak med mange vitner, dømt til en pengebot for å ha opponert mot presteskapet. Pengene strømmet inn fra hele landet. Men selv etter frifinnelsen, klarte noen av prestene å få han fengslet igjen. Han ble tatt ut av fengslet og satt til en slags samfunnstjeneste, hvor han skulle bygge saltkokerier ulike steder i landet. Dette kunne han og hans ekspertise var landskjent.

Han tjente og ga. Som lønn ble han forfulgt og utnyttet. Behandlingen av denne rettskafne og edle mannen er en skamplett i vår historie. Samtidig er det en evig reprimande til enkeltes lengsel etter et katolsk fungerende prestesystem, hvor lekfolks gudgitte kall oppleves som en trussel fordi ledelsen ikke kan kontrollere alt som sies og gjøres.

Til slutt ble Hans Nielsen Hauge endelig en fri mann. Han holdt mange «oppbyggelser.» Folket elsket han, men fiendene var mange. Han var litt for lik Jesus til å ha fred med alle. Svak, men lykkelig levde han sine siste år. Han døde i 1824. Hans kone satt ved hans seng, da han klokken fire en natt åpnet øynene, tok hennes hånd og sa med sterk stemme; «Følg Jesus!» Deretter bredte et smil seg over det bleke, trette ansiktet, idet han hvisket sine siste ord. «Å, du evige, kjærlige Gud.»

Grundtvig sier at med Hauge våknet folkeånden i Norge. De slumrede krefter som våknet i den norske bondestanden ble kanalisert rett gjennom Haugevekkelsen. Det initiativet og den besluttsomhet som vi leser om blant Eidsvollsmennene skal Hauges tjeneste ha mye av æren for. Tre av Eidsvollsmennene var haugianere og de ble senere valgt inn på Stortinget.

Det er de som mener at ikke noe enkeltmenneske har betydd så mye for Norge som Hans Nielsen Hauge. Hvis det er sant, har han ikke fått den oppmerksomhet som han fortjener, verken i folket eller hos myndighetene i ettertid.

 

Det bodde 1 million mennesker i Norge på denne tiden. 10% leste bøkene hans og det er ingen overdrivelse å påstå at rundt 20% av befolkingen ble direkte berørt av denne vekkelsen, som var av den største betydning for Norge

 

Hauge levde 10 år i stillhet etter fengselsoppholdet. Den 27. Januar 1815 giftet han seg med Andrea Nyhus, som hadde vært hans husholderske i tre år. 12. desember fødte Andrea et guttebarn, og de kalte ham Andreas. Andrea døde i barselseng. Hans Nielsen Hauge kjøpte senere i år 1817 Bredtvedt gård i Aker. Og samme året giftet han seg på ny, med Marie Olsdotter. Bredtvedt var en stor gård, 4-5 ganger så stor som Bakke. Hans og Marie fikk tre barn men ingen av dem vokste opp.

 

Hans gikk ofte turer med sin nå åtte år gamle sønn, og turene endte ofte ved ei maurtue. Maurtua fikk Hans til å tenke, og en dag sa han: "Følg mauren og bli vis!" Dette var den siste turen til Hans og Andreas. Etter sengeleie døde Hans i 1824, og de siste ordene Hans sa var: "Følg Jesus!" En stor mann var gått bort, bare 53 år gammel.

Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere, og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn. Og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollforsamlingen 1614 finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet og lederne for bondeopposisjonen var haugianere.